Jan Wiborg-Jenssen

Forsiden Om "Verden er en scene" Om "Morgenland" Om Jan Wiborg-Jenssen

”Verden er en scene”

Denne CD-en er en slags suvenir-CD, bygget på gode minner fra en vakker poesiaften 9. november 07 på Valstad kulturcafé, Sørumsand. Denne aftenen var kontakten med publikum så tett, og stemningen så vakker, at jeg fikk lyst til å ta vare på denne begivenheten. Kanskje jeg kunne gi ut en CD med identisk program? Jeg spurte min eminente trekkspiller Arve Johansen om å steppe inn så vi kunne bevare suksessen for ettertiden. Idéen ble virkelighet i Tor Øyvind Quilles lydstudio, Fet. Her ble CD’en ”Verden er en scene” med identisk program spilt inn.

På CD’en leser Jan med uoppslitelig entusiasme 30 dikt - opprinnelig kalt ”fra verdenslyrikken”, inntil vi nylig fant ut at verden da ble begrenset til USA og Europa. Arve slipper til med vakre poetiske toner der Jan en sjelden gang trekker pusten. Ja, lytt til Arves elegante improvisasjoner, - jeg fikk lyst til å kalle trekkspillet hans for ”trekkfløyte”. Diktutvalget er hovedsakelig ”klassisk”, - jeg går helt tilbake til 1500-tallet. Men, det er mange nyere dikt, som spenner fra det idylliske, vemodsfulle og vakre til det ironiske, og provoserende.
Jeg forteller også litt om forfatterne.
Nesten alle tekstene er klassiske i den forstand at de har rim og presis rytme. – Det var slik André Bjerke ville ha dikt! Han, Wildenvey og Øverland var mine store forbilder i ungdommen. Utvalget av dikt til ”Verden er en scene” er enkelt bestemt av hva jeg er glad i å resitere og er glad i som poetiske blomster. Gode dikt går aldri ut på dato; like lite som Mozarts musikk kan visne.

Jeg har gleden av å presentere noe spesielt på denne CD’en: Kanskje den mest betydelige 1900-tallslyriker på norsk, både kvalitativt og kvantitativt: Hans Henrik Holm. Min gode venn dikteren og religionshistorikeren Kjell Oskar Selman lar meg bruke tre av hans nyskrevne dikt. Og så var det meg selv da, som slår til med mitt ”Hoveddikt”: ”Wellington”, en burlesk satire over krig. Da jeg hadde lest dette diktet første gang i lydstudioet, spurte Quille: ”Er det lov å le?” ”Jada,”svarte jeg.